|
Den bergensbaserte trioen
Anax Imperator har valgt å
platedebutere i EP-format og med
et produkt som er milevis utenfor
allfarvei. Den krysser både
stilarter og grenser. Det har
derfor blitt en hælvetes
vanskelig plate å
annmelde.
Skjønt
musikalske referanser er der nok
av, men da må vi tilbake
til 1980-tallet og artister som
Nitzereb, Front 242, Ministry og
sist men ikke minst: Kraftverk.
Dette er nemlig rå - til
tider brutal - synthrock, eller
synthgoth om man vil. Det er
uansett en sjanger som ikke har
hatt komersiell interesse de
siste ti årene men som
altså lever i beste
velgående på klubber
og mindre plateselskaper. Dette
var ikke minst den nylig
avvliklede Oslo Synthfestival et
godt eksempel på, en
festival hvor også Anax
Imperator deltok.
Hælvetes
Dyster EP inneholder i alt 6
låter hvor to av dem er
liveopptak fra konsert. Og det er
faktisk liveopptakene som
imponerer mest, selv om lyden her
står noe tilbake for
studiopptakene. De er mer
livaktig fremført og
røper en spilleglede og et
talent som til tider mangler i de
mer technofiserte
studioinnspillingene. Dette er i
seg selv et godt tegn og viser at
vi har og gjøre med et
seriøst band og ikke en
gjeng unge menn som har lekt seg
i studio. Men det forteller
også en annen ting, nemlig
at bandet har atskillig å
hente på studioarbeid og
produksjon. Det kan virke som
om lydbildet henger igjen i
forbildene og inspirasjonen fra
1980-tallet og at man ikke har
fått med seg rivende
tekniske utviklingen på
området. Særlig
pent er det ikke, og det var vel
strengt tatt ikke meningen
heller. Aggrosynth er en gammel
betegnelse som er ganske dekende
for musikkstilen, en sjanger Anax
Imperator mestrer bra. Men det
kunne raskt ha blitt atskillig
bedre. Først og fremst
må vokalen opp på et
annstendig nivå! Et godt
eksempel i så måte er
andre sporet
Pendæmonium, platas
kanskje mest krevende stykke.
Dette er en låt som som
ligger nærmere Sisters of
Mercy i stil men som likevel ikke
tåler sammenligningen
på grunn av en noe uferdig
produksjon og ikke minst
manglende
vokalprestasjoner.
Helheten er
likevel god. Hælvetes
Dyster EP er et
helstøpt produkt som
vokser ved flere
gjennomlyttinger. Samtlige seks
låter fenger og berettiger
sin eksistens på
utgivelsen. Platen har imidlertid
også åpenbare
mangler, først og fremst
på produksjonssiden.
Lydbildet preges av at det er
litt tynt. Det er for spinkelt i
forhold til aggresiviteten i
låtmaterialet og det
skjærer for mye i
ørene når volumet
skrus opp. Dette kan selvsagt
kompenseres med en fetere
produksjon men aller best ville
det vært å legge til
et instument. Dette blir selvsagt
høyst subjektivt men
skulle jeg gi et personlig
råd til Anax Imperator
måtte det være
å innlemme en gitarist i
gruppa. Låtmaterialet
ellers holder absolutt mål
og viser at det ligger
større talent bak. Et
høydepunkt er tredjesporet
Head hvor man har klart
å forene en fengende
melodilinje med et originalt og
ikke alt for overdådigt
arrangement. En mulig
«hitlåt» med litt
bearbeidelse. Tekstmessig har jeg
egentlig ikke så mye
å tilføye. Med fare
for å tråkke i
salaten vil jeg hevde at selve
meningen og budskapet i tekstene
blir underordnet i denne
sjangeren. Her er det viktigere
med meldinger og utrop enn med
noen sammenhengende budskap slik
vi finner det i tradisjonell
popmusikk. Dette synet
underbygges også av at mye
av teksten er vanskelig å
få med seg da den blir
brølt ut eller
overdøvet av
arrangementet.
Musikken til
tross, det er ikke til å
komme utenom at det er
platetittelen og navnet på
produksjonsselskapet som stjeler
mest oppmerksomhet. Om man ikke
lar seg provosere så blir
man i alle fall moret av en
tittel som Hælvetes
Dyster EP og Hæstkuk
Produktions. Det har også
vist seg å være
genialt med tanke på all
oppmerksomheten det har gitt samt
det faktum at tittelen skiller
dem fra andre og mer
selvhøytidlige gothband.
Det blir likevel et disforhold
her: Innholdet på plata er
alt annet en komisk og ironien
har forsvunnet alt etter
første strofe. Det har
blitt en dyster plate med en
komisk tittel.
Jeg kan
likevel ikke dy meg:
Bergensavisens (BA) annmeldelder
sammenlignet Nikolai Kleppes
sangprestasjoner med dem til en
brannsupporter på slutten
av sesongen. Dett er nok en
fornermelse... mot
Brannsupporterne. Det er helt
greit at stemmen gjerne skal
være slik, men om den
godeste Kleppe ikke kan synge
(noe det er god mulig han kan!)
ville det være å
anbefale at han dreier stemmen
litt dypere og renere slik at det
ikke bare blir hes brøling
av det. Dette er særlig med
tanke på en eventuell
albumutgivelse, det blir rett og
slett for slitsomt å
høre på i lengden.
Og et album bør absolutt
komme! Musikkstilen Anax
Imperator er eksponenter for er
til de grader mangelvare på
markedet slik at de bare av den
grunn kan kalles innovative.
Kvalitativt holder de
absolutt mål. Gi dem en
platekontrakt og slipp de
løs i et dyrt lydstudio
så gleder vi oss til
å høre
resten!
Jan
Bjørgo,
Panorama Musikk
© februar 2000
|
